![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
Historielaget hadde lenge tenkt å få laget en flåte for å sende nedover Saltdalselva. Men å fire den til Rognan ville være risikabelt på grunn av alle broene. Bleiknes ble valgt for det var en gunstig plass å lande flåten. Det har nå gått ti år siden vi bandt tømmerflåten, og mannskapet på seks, dro nedover elva fra Storjord til Bleiknes.
Viktig ferdselsåre
Saltdalselva var en viktig ferdselsåre i gamle dager både sommer og vinter. Om sommeren var det flåter og tømmerfløting, men det var også en masse båter, som ble sendt nedover elva til Rognan. Det var en lettvint måte å komme seg dit på ved å sette seg på en flåte eller båt. Å binde tømmerflåte ble mye brukt fordi det var den beste måten å få et mindre parti tømmer nedover bygda. Flåtene ble også brukt til å ta med tjæretønner, neverknipper og barksekker. Som regel var det bare to mann på flåten, men det hendte at andre fikk være med på turen.
Tømmerfløting ble foretatt nesten hvert eneste år før siste krig. Det var nok mest båtbyggere på Rognan som fløtte tømmer i store partier. Ofte kunne det være flere eiere som gikk sammen om dette, men da merket hver eier sitt eget parti med tømmer. Både under løping og fløting måtte elva være veldig stor. Hvis elva minsket etter at tømmeret var satt ut ble det mye arbeid, for da ble tømmeret liggende langt inne på aurene, og pigghakene måtte brukes for å dra tømmeret ut i elva igjen. Elva ble mye brukt også om vinteren og fungerte da som riksvei nummer en. Når isen hadde lagt seg kunne det kjøres med hest og slede på elva. Var det riktig fin is ble skøytene tatt i bruk og det fantes nesten et par skøyter på hver eneste gård.
En kulturdag blir til
Historielaget hadde for lite penger til å sette i gang flåtebyggingen og kontaktet Statskog i 1999. Tilbakemeldingen var positiv, og dette ville de gjerne være med på. Statskog påtok seg å hugge tømmeret til flåten og kjøre det frem til elva. Historielaget skulle binde sammen flåten, samt ha ansvaret for føringen av flåten nedover elva. Det ble mange møter denne vinteren med Statskog og Odd Vestgård i spissen om disse planene. Han sa på ett av møtene:
«Vi lager en kulturdag på Storjord med masse aktiviteter.»
Dette ble starten på den årlige Skogvokterdagen på Storjord, som i 2009 hadde 10-årsjubileum. Historielaget fikk ansvaret for å få på plass boder for utstillere, tjærebrenning og matservering. Skogvoktergården måtte opprustes med både vann og strøm og det ble bygd 14 boder samt scene.
Statskog fikk med andre ord mye å gjøre og brukte en del penger på dette. Parkeringsplass til alle bilene måtte ordnes og Alf og Ingvald Storjord stilte jorda deres til disposisjon til dette formålet. De stilte velvillig opp med traktor når det var behov, og deltok også i arbeidet med bindingen av flåten. Historielaget ble også oppfordret til å markere 175 års utvandring til Amerika, og hadde allerede samlet inn mye informasjon. Det ble bestemt at datoen for arrangementet på Storjord skulle være lørdag 1. juli 2000 og søndag 2. juli for markeringen på Bygdetunet.
Flåtebinding
Så skulle flåten endelig bindes og jeg visste om 4 mann som hadde vært med på dette tidligere: Sverre Stornes, Alfred Bergulnes, Ole Olsen og Einar Tømmerdal. Alfred Bergulnes var død, Ole og Einar var blitt gamle, men en mann var fullt oppegående og det var Sverre Stornes.
Han hadde ikke glemt kunsten å bygge flåte og vi fikk mye hjelp av han. Alle detaljer med bindingen, som vi ikke visste, fikk vi forklart i detalj og han laget nesten alle viene til flåten, ca. 60 i alt.
Vi brukte 3 dager på å binde flåten. Før i tiden gjorde to mann dette på en dag og løp den til Rognan. De hadde da gjort vier og keiper klart på forhånd, men likevel synes vi at arbeidet gikk fort. Jeg måtte lære opp mannskapet som skulle være med på flåten: Stein Halvorsen, Rune Berg, Per Kristian Helgesen, Stein Ingvaldsen, Per Johnny Kristensen og Kurt Tverli.
Derfor raftet vi et stykke nedover elva på forhånd, både for å lære hverandre å kjenne, samt gå igjennom selve løpingen. For at dette skulle bli vellykket måtte det være flom i elva og det ble det til gangs. Da lørdagen korn viste Saltdalselva seg fra sin beste side og forholdene for flåteferden ble helt perfekt. I skogen med hest og støtting - manke og bjaks.
Vi ønsket å vise hvordan skogsarbeidere drev i gamle dager og tok derfor turen i skogen. Det er ikke mange i dag som vet hva en manke og bjaks er for noe. En manke er den delen av støttingen som er oppbygd på noe som kalles fløytan. I gamle dager brukte de ikke svingmanke, men bare en enkel manke på tvers over støttingen. Når svingmanken kom rundt 1900-tallet måtte de lage breiere oppbygging slik at den skulle ha noe å svinge på. Den ble stort sett laget av jern med en bolt i midten, men jeg har også sett den laget av tre. Før svingmanken kom ble kjetting og bjønntang bruk og der var reipet laget av okse- eller kuskinn. En bjaks er laget av ei lita bjørk, 2 tommer tykk og 2 meter lang, og litt flat i den ene enden.
Kjempearrangement for historielaget
Dette ble et kjempearrangement for Historielaget. Mange komiteer måtte velges både til arrangementet på Storjord og Bygdetunet. Alle som ble spurt var positive både til flåteprosjektet og markeringen av utvandringen fra Saltdal til Amerika. Derfor stilte mange opp og bidro bl.a. i skogen og til binding av flåten, matlaging, musikere, sangkor og leikarring m.m.
Saltdal kommune ved ordfører ga et økonomisk tilskudd til arrangementet, og Storebrand sponset forsikringen av flåteferden. I tillegg var det personer som stilte opp med diverse utstyr som vi hadde tilgjengelig i vårt arbeid. Statskog var en svært viktig samarbeidspartner for at vi i det hele tatt skulle få dette til. Historielaget hadde ikke klart å realisere disse prosjektene uten all hjelp og støtte som vi fikk. En stor takk til alle som bidro for at disse arrangement ble mulige å gjennomføre.